Du har en nettleser som vi ikke støtter. Les om godkjente OS/nettleserversjoner

Hopp til hovedmeny Hopp til innholdet

Kateterbehandling ved atrieflimmer

Atrieflimmer kan være vanskelig å behandle. Medikamenter har ofte utilstrekkelig effekt. Kateterbehandling (radiofrekvensablasjon) er den nyeste behandlingen, men kan ikke hjelpe alle.

Atrieflimmer (også kalt forkammerflimmer) er en hjerterytmeforstyrrelse som kjennetegnes av uregelmessig og ofte rask puls. Mens normal hjerterytme er regelmessig og styres fra et område som kalles sinusknuten, er det ved atrieflimmer elektrisk kaos i forkamrene. Dette regnes ikke som en livstruende eller «farlig» tilstand, men kan være meget ubehagelig og plagsom. Risiko ved atrieflimmer er vesentlig knyttet til blodpropp.

Atrieflimmer er den vanligste hjerterytmeforstyrrelsen og forekommer hos ca 1,5-2 % av befolkningen; hyppigere med økende alder.

Hvem har nytte av kateterbehandling ved artieflimmer?

De fleste pasienter med atrieflimmer får medisiner som enten skal gi omslag til normal rytme (sinusrytme) og hindre tilbakefall av atrieflimmer, eller bremse hjertefrekvensen og dempe symptomene hvis atrieflimmer likevel oppstår.

Radiofrekvensablasjon er først og fremst en symptomlindrende behandling for deg som har betydelige plager av atrieflimmer i form av hjertebank og redusert funksjonsnivå. Behandlingen er sjelden helbredende i betydningen å fjerne all atrieflimmer for all fremtid.

Blodfortynnende medisiner benyttes for å redusere risikoen for blodpropp og hjerneslag knyttet til atrieflimmer, og skal alltid gis før ablasjonsbehandling. Vi vet ikke om ablasjonsbehandling reduserer faren for blodpropp. Et ønske om å slippe blodfortynnende behandling er derfor isolert sett ikke grunn god nok til å utføre radiofrekvensablasjon.

Forberedelser før kateterbehandling

Blodfortynnende medisiner

Alle som skal behandles med kateterablasjon for atrieflimmer (lungeveneisolasjon), må bruke blodfortynnende medisiner før prosedyren og i 6 måneder etter. Blodfortynnende behandling betyr Marevan (Warfarin) eller «NOAC» (Pradaxa, Xarelto eller Eliquis). Acetylsalicylsyre («Albyl E») er ikke tilstrekkelig i denne forbindelse. For å unngå at prosedyren må strykes fra operasjonsprogrammet i siste øyeblikk på grunn av utilfredsstillende blodfortynning, skal hver enkelt pasient ha kontakt med arytmisykepleier minst fire uker før planlagt prosedyredato.

Bruker du Marevan må du merke deg følgende:

  • Hvis du ikke allerede bruker Marevan, bør denne behandlingen startes hos fastlege minst 8 uker før innleggelsesdato for å sikre tilstrekkelig tid i «terapeutisk nivå». Det tar erfaringsmessig litt tid å finne riktig dosering.
  • Graden av blodfortynning måles med INR, det vil si måling av blodets koagulasjonstid. Ved atrieflimmer bør verdien ligge nært 2,5 (2,0–3,0).
  • De siste fire ukene før innleggelse bør INR kontrolleres minst en gang per uke.
  • Ved innleggelsen må INR ikke være under 2,0 på grunn av økt risiko for blodpropp, og ikke over 2,7 på grunn av blødningsfare.

Bruker du «NOAC» (Pradaxa, Xarelto eller Eliquis) må du merke deg:

  • Du må starte behandlingen minst 3 uker før prosedyren, og det er svært viktig at du ikke glemmer en dose.
  • Pradaxa, Xarelto eller Eliquis skal ikke tas senere enn 24 timer før ablasjon, og ikke senere enn 12 timer før øsofagus-ekko (TØE=ultralyd gjennom spiserøret). Det betyr at du som hovedregel kan ta kveldsdosen dagen før innleggelse, og vente med morgendose innleggelsesdagen til etter TØE. Du skal heller ikke ta andre medisiner morgenen før TØE. Da har du «passelig tynt blod» hvis du kateterbehandles neste dag.
  • Dersom TØE utføres tidligere enn dagen før ablasjon, er det viktig at du fortsetter behandlingen med NOAC etter TØE-undersøkelsen, frem til 24 timer før ablasjon. Perioden uten blodfortynnende tabletter blir da verken mer eller mindre enn 24 timer.
  • Pasienter som bruker Xarelto om kvelden, kan heller ta disse om morgenen de siste par dagene før innleggelsen.
  • Alle andre medisiner skal brukes i uendret dosering frem til innleggelsen, med mindre det spesifikt er avtalt noe annet.

Forundersøkelser

Alle som skal til ablasjon av atrieflimmer, undersøkes med ultralyd av hjertet utvendig gjennom brystveggen, og innvendig via slange i spiserøret (TØE). Det siste er spesielt for å se etter blodpropp i venstre forkammer, for i så fall kan ablasjon ikke gjennomføres uten videre. I spesielle tilfeller gjøres også enten MR-undersøkelse eller CT-undersøkelse. Dersom du har implantert pacemaker eller hjertestarter (ICD) kan du ikke uten videre undersøkes med MR, så det er viktig at du forteller at du har slike implantater (ta med pacemaker-/ICD-kort).

Før selve prosedyren

Du må faste fra midnatt. En del kroppsbehåring må fjernes fra lysken og overkroppen. Sykepleierne vasker og dekker sterilt som til en vanlig operasjon. Siden prosedyren tar lang tid og du ikke får bevege deg på benken, får du vanligvis urinkateter på forhånd.

Hvordan foregår kateterbehandling av atrieflimmer?

​Forskning har vist at elektriske impulser fra lungevenene i venstre forkammer, der blodet kommer tilbake fra lungene etter å ha blitt fylt opp med surstoff, er vesentlige for å starte eller opprettholde et anfall av atrieflimmer. Ved kateterablasjon «brenner» (eller fryser) kirurgen en sirkel rundt lungevenene fra henholdsvis høyre og venstre lunge, for å isolere disse områdene fra resten av hjertet. Slik kan man hindre at «ekstraslagene» forstyrrer den normale hjerterytmen.

Noen ganger kommer atrieflimmer fra andre deler av hjertet enn bare lungeveneområdet, og da må kirurgen også «abladere» disse områdene. Illustrasjon av hjertet og lungevenene

Selve prosedyren utføres med lokalbedøvelse i høyre lyske og beroligende / smertestillende medisin intravenøst. Du er våken, men mange slumrer litt underveis. Kirurgen bruker vanligvis tre hylser (plastrør) via den store lårvenen (samleåren) i høyre lyske. Ledninger (elektrode-katetre) føres til hjertets innside for å registrere den elektriske aktiviteten. Kirurgen bruker røntgen gjennomlysning og spesialutstyr for å punktere hjerteskilleveggen mellom høyre og venstre forkammer.

Kartlegging av venstre forkammer gjøres dels med røntgenkontrast i lungevenene, dels med elektronisk kartleggingsutstyr som gir et tredimensjonalt bilde av venstre forkammer. Selve behandlingen innebærer å manøvrere ablasjonskateteret («brenneledningen») millimeter for millimeter rundt lungevenene, og varme opp vevet med høyfrekvent vekselstrøm («radiofrekvens-strøm»). Det er avgjørende at du ligger helt i ro på undersøkelsesbenken under hele prosedyren.

Hos utvalgte pasienter med rent anfallsvis atrieflimmer, kan man velge kjølebehandling (cryoballong) istedenfor varmebehandling (radiofrekvensablasjon). Resultatene er sammenlignbare. Cryobehandling kan gjennomføres litt raskere enn radiofrekvensablasjon fordi man «fryser» rundt hele omkretsen av en lungevene samtidig. Kateterbehandling er omstendelig uansett metode, og prosedyren tar ofte 3–4 timer. Deretter må du fortsatt ligge i sengen i minst 6 timer for å hindre blødning fra lysken.

Hva er normalt forløp ved radiofrekvensablasjon?

Normalt legges du inn til forundersøkelser dagen før ablasjon (blodprøver og ultralydundersøkelse av hjertet), behandles neste dag, og utskrives den etterfølgende dag. Noen ganger må forundersøkelsene utføres mer enn én dag før selve ablasjonsdagen. Etter utskrivelsen vil de fleste ha behov for 1–2 ukers sykemelding, men normal aktivitet kan gjenopptas i løpet av denne tiden. Hard fysisk trening eller spesielt anstrengende arbeidsoppgaver anbefaler vi å utsette minst to uker.

Hva skjer etter kateterbehandlingen?

Målet for behandlingen er at du skal utskrives med normal sinusrytme, og beholde denne. Men enkelte kan få tilbakefall av atrieflimmer de første dagene eller ukene. Dette behøver ikke bety at prosedyren er mislykket. Det skjer en gradvis tilheling og «arr-modning», så først etter cirka 12 uker kan man med rimelig sikkerhet vurdere om behandlingen har vært vellykket eller ikke.

Eventuelle rytmeforstyrrelser i den første tiden skal behandles på vanlig måte, med medikamenter eller elektrokonvertering ved behov. Dersom det kommer anfall som ikke går over av seg selv, bør elektrokonvertering helst utføres innen fem dager. Noen ganger kan det bli nødvendig med ny prosedyre. Først etter 3-6 måneder er det mulig å vurdere dette, basert på et nylig anfalls-EKG.

Selve ablasjonen kan medføre lett ubehag i brystet som vanligvis avtar og forsvinner innen 1-2 uker. Dersom det skulle oppstå symptomer som tyder på avvikende forløp, bør du i første omgang kontakte fastlegen eller hjemstedsykehus. Eksempler på uvanlige symptomer som bør medføre ekstra legekontakt, kan være

  • feber
  • hoste
  • tung pust
  • langvarige brystsmerter
  • smerter ved svelging
  • smerter i beina
  • lammelser eller andre nevrologiske forstyrrelser

Medikamentell behandling

Du må fortsette med blodfortynnende behandling (Marevan, Pradaxa, Xarelto eller Eliquis) i 6 måneder etter prosedyren. Deretter blir det gjort en individuell vurdering basert på alder og risikofaktorer om hvorvidt du kan slutte med blodfortynnende eller bør fortsette, selv ved en tilsynelatende vellykket ablasjon.

Alle anbefales forebyggende medisiner mot betennelse i spiserøret (for eksempek Nexium, Losec, Somac) i fire uker etter prosedyren.

Det er vanlig å fortsette med rytmeregulerende medisinering i uendret dose den første tiden etter inngrepet. Dersom rytmen holder seg normal, kan pasienten trappe ned behandlingen etter 6-8 uker etter avtale med lege. Resultat av 3-månederskontrollen vil være veiledende for videre medikamentell behandling.

I noen tilfeller – særlig ved atrieflimmer som har vært kontinuerlig til stede i lang tid før ablasjonen - anbefaler man intensivert medikamentell behandling den første tiden. For å beholde mest mulig sinusrytme, kan det være aktuelt med for eksempel Cordarone en begrenset periode. Du må i så fall være oppmerksom på at det kan medføre lavere behov for Marevan for å opprettholde samme INR-verdi.

Hva er realistisk resultat av katererbehandlingen?

Atrieflimmer kan være vanskelig å behandle. Medikamenter har ofte utilstrekkelig effekt. Kateterbehandling er den nyeste behandlingen, men kan heller ikke hjelpe alle.

Ved anfallsvis (paroksysmal) atrieflimmer

Ablasjon er best egnet for dem som har anfallsvis (paroksysmal) atrieflimmer, det vil si episoder med atrieflimmer av timers til dagers varighet, men med normal sinusrytme innimellom. Ved paroksysmal atrieflimmer anslår vi ca 60-70 prosent suksessrate etter én behandling, det vil si at ca 2/3 blir helt bra eller vesentlig bedre. Noen må tilbake for ny prosedyre. Suksessraten kan da totalt nærme seg 70-80 prosent, men det er altså enkelte pasienter som tross 1-2 behandlinger ikke blir vesentlig bedre.

Ved anfallsvis persisterende atrieflimmer

Noen har atrieflimmeranfall som kommer med lange mellomrom, men som ikke går over før de får medisiner intravenøst eller blir elektrokonvertert (strømstøt under narkose). Dette anfallsmønsteret kalles «anfallsvis persisterende atrieflimmer». Ved anfallsvis persisterende atrieflimmer er resultatene litt dårligere, med suksessrate i størrelsesorden 60 prosent etter 1-2 prosedyrer.

Ved langvarig persisterende atrieflimmer

Dersom atrieflimmer har vært vedvarende til stede i ett år eller mer, kalles det «langvarig persisterende atrieflimmer». Ved langvarig persisterende atrieflimmer er det mer uttalte strukturelle forandringer i forkamrene som forårsaker atrieflimmer. Suksessraten synker derfor til 50 prosent eller lavere, og det vil ofte være nødvendig med mer enn én operasjon for å oppnå dette.

Det blir en individuell vurdering hvorvidt man i slike tilfeller skal anbefale kateterbehandling. Hvis vi ut fra en totalvurdering finner at mulighetene for å gjenopprette normal sinusrytme er svært liten, og ikke står i forhold til risikoen for komplikasjoner, kan det være bedre å avstå. Da må du akseptere at atrieflimmer er kommet for å bli, og behandle med frekvensregulerende medisiner i tillegg til blodfortynnende.

Komplikasjoner etter kateterbehandling

​Enhver operasjon innebærer en viss risiko for komplikasjoner. I store internasjonale undersøkelser har vi sett komplikasjoner hos 2-5 prosent av pasientene som behandles med kateterbehandling for atrieflimmer. Dette kan medføre at sykehusopphold eller restitusjonstid forlenges. Det er sjelden pasientene får varig mén, men det kan forekomme.

Hull i hjerteveggen

Når man fører lange ledninger til hjertets innside, innebærer det en liten risiko for «hull» i hjerteveggen. Dette kan gi blødning ut i hjerteposen (pericard) som omslutter hjertet. Dersom blødningen blir av en viss størrelse, kan den hemme hjertets pumpeevne. I så fall må blodet tappes, vanligvis ultralyd-veiledet gjennom brystveggen (i lokalbedøvelse). I sjeldne tilfeller kan det bli nødvendig med åpen hjerteoperasjon i full narkose for å stoppe blødningen.

Blodpropp i venstre forkammer

Radiofrekvensablasjon for atrieflimmer etterlater et brannsår i venstre forkammer. De første ukene kan det derfor dannes blodpropp i venstre forkammer. En slik blodpropp kan i verste fall løsne og følge blodstrømmen rundt i kroppen. Hvis den går til hjernen, kan den forårsake et hjerneslag eller drypp, med lammelser eller andre nevrologiske symptomer. Disse er ofte forbigående, men varig skade kan forekomme.

For å redusere risikoen for slike blodpropper, skal alle pasienter være behandlet med blodfortynnende medisiner (Marevan eller tilsvarende) både før og etter inngrepet. Ekstra blodfortynnende behandling i form av heparin intravenøst blir gitt under selve prosedyren.

Andre komplikasjoner

Behandlingen innebærer også en liten risiko for andre komplikasjoner, som blødning i lysken, lungebetennelse, forsnevring av lungevenemunningene, skade på nerven til mellomgulvet eller veggen til spiserøret. Men 95 –98 prosent av pasientene opplever ingen av disse komplikasjonene.