Tvungent psykisk helsevern

Psykisk helsevernloven gir mulighet for at pasienter underlegges tvungent psykisk helsevern når visse vilkår er oppfylt.

Hovedvilkåret er at pasienten må ha en alvorlig sinnslidelse. Dessuten må frivillig psykisk helsevern ha vært forsøkt først. Les mer om vilkår for etablering av tvungent psykisk helsevern

Vedtak om tvungent psykisk helsevern kan påklages til kontrollkommisjonen. Pasienten har rett til å få advokatbistand, og utgiftene dekkes av det offentlige, jf. rettshjelploven § 16.

Gjennomføring av tvungent psykisk helsevern

Tvungent psykisk helsevern kan gjennomføres på tre måter:

  1. Tvungent vern med døgnopphold: Pasienten må oppholde seg på institusjonen, og kan holdes tilbake mot sin vilje. Ved rømming kan pasienten hentes tilbake av politiet.
  2. Tvungent vern uten døgnopphold: Pasienten bor hjemme eller oppholder seg frivillig på en institusjon, men må regelmessig møte frem til behandling på sykehuset eller det distriktspsykiatriske senteret (DPSet). Pasienten kan i dette tilfellet ikke holdes tilbake i sitt eget hjem eller i en institusjon mot sin vilje. Hvis pasienten ikke møter til behandling, kan vedkommende hentes med bistand fra politiet.
  3. Tvungen observasjon: Dette innebærer at pasienten kan holdes tilbake på sykehuset i inntil 10 dager slik at sykehuset kan vurdere om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er tilstede. Dersom institusjonen mener at det er strengt nødvendig, kan fristen forlenges med ytterligere 10 dager etter samtykke fra kontrollkommisjonens leder.

Hvilken av disse formene som anvendes avhenger av hva den faglig ansvarlige psykiater eller psykologspesialist mener er den beste løsningen for pasienten.

Bruk av restriksjoner og tvang

Psykisk helsevernloven angir tre hovedprinsipper for bruk av restriksjoner og tvang under gjennomføringen av psykisk helsevern:

  • Nødvendighetsprinsippet: Restriksjoner og tvang under oppholdet bare skal gjennomføres der dette er strengt nødvendig.
  • Medbestemmelsesprinsippet: Pasienten har rett til å påvirke sin egen hverdag. I dette ligger at pasientens syn skal tillegges vekt når det er mulig om å gjennomføre et tvangstiltak på flere forskjellige måter.
  • Forholdsmessighetsprinsippet: Tiltak kan bare gjennomføres dersom de gir en så gunstig virkning at de klart oppveier ulempene med tiltaket.

Det kan ikke gjennomføres tvangstiltak i hjemmet til pasienter som er underlagt tvungent vern uten å være innlagt på institusjon. Eventuell tvangsmedisinering skjer derfor på institusjon, for eksempel på distriktspsykiatrisk senter (DPS) i tilfeller der denne pasientgruppen motsetter seg behandlingen.

Etter at tvangstiltak er avsluttet, skal pasienten tilbys en samtale om hvordan vedkommende har opplevd tvangsbruken. Pasienten syn skal journalføres.

Forutsetninger for tvangstiltak

Det skal legges til rette for at pasienten får:

  • Delta i utformingen av institusjonens daglige liv og andre forhold som berører den enkelte
  • Anledning til å dyrke sine private interesser og hobbyer
  • Tilgang til aktivitetstilbud innen rammen av husordensreglene
  • Anledning til daglige uteaktiviteter.

Pasientens livssyn og kulturelle bakgrunn skal tas hensyn til

Innføring av mer inngripende tiltak

Med hjemmel i psykisk helsevernloven kan det treffes vedtak om mer inngripende tiltak, som:

  • Skjerming
  • Behandling uten eget samtykke
  • Innskrenkning i retten til forbindelse med omverdenen
  • Undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon
  • Beslag
  • Rusmiddeltesting av biologisk materiale
  • Tvangsmidler

Tvangstiltak overfor frivillig innlagte

Noen av tvangstiltakene kan også iverksettes overfor frivillig innlagte. Disse kan imidlertid ikke utsettes for tvangsbehandling med legemidler eller holdes tilbake i institusjonen ved skjerming.