Forsinket utvikling hos barn

Utviklingsforsinkelse er et begrep som brukes når et barn ikke utvikler seg som forventet ut ifra alder. Barnet kan for eksempel være sen til å snakke, gå eller ha vansker med å lære å kle seg og spise selv.

Det kan være vanskelig å vite om barn som er forsinket i sin utvikling bare utvikler seg sakte, eller om forsinkelsen kan bli mer varig. Derfor kan det være behov for å undersøke årsaken til forsinkelsen, og hva som trengs av ekstra hjelp og tilrettelegging for at barnet skal utvikle seg best mulig. 

Om utviklingsforsinkelse

Hos noen barn kan mistanken om forsinkelsen komme like etter fødselen, for eksempel på grunn av vansker med å ta til seg mat og drikke, eller fordi barnets bevegelsesmønstre er annerledes enn forventet.

Hos andre barn kan mistanken om utviklingsforsinkelse komme senere, for eksempel fordi barnet har vansker med å lære på skolen, eller vansker med å følge og forstå sosiale regler (ofte kalt atferdsvansker).

Når barn i skolealder er forsinket i sin utvikling brukes ofte begrepet lærevansker. Lærevansker innebærer at barn ikke lærer det som er forventet at de lærer på bestemte alderstrinn.

Noen av barna som viser en generell utviklingsforsinkelse eller generelle lærevansker innenfor flere utviklingsområder, vil etter en tverrfaglig utredning i spesialisthelsetjeneste, kunne få diagnosen psykisk utviklingshemming.

Årsaker til utviklingsforsinkelse

​Det kan være mange årsaker til at enkelte barn har en generell utviklingsforsinkelse. Forsinkelsen kan være forårsaket av genetiske forhold, skade eller sykdom som er oppstått under graviditet, fødsel eller i sped- og småbarnsalder. Det er ikke alltid mulig å finne årsaken til forsinkelsen.

Hvorfor kan det være nyttig å finne årsaken?

Det er flere grunner til at det kan være nyttig å finne årsaken til utviklingsforsinkelsen. Blant annet kan det bidra til å:

  • forstå barnets tilstand og hvordan diagnosen vil kunne påvirke barnet i fremtiden
  • gjøre en bedre vurdering av behovet for medisinsk behandling
  • finne de beste måtene å ta vare på, og gi hjelp og støtte til barnet
  • sette ord på bekymring foreldre måtte ha om forhold eller hendelser som skjedde før barnet ble født og som en tror kan ha hatt betydning for barnets tilstand
  • finne ut sannsynligheten for at eventuelt fremtidige søsken kan få samme tilstand
  • hjelpe foreldre til å komme i kontakt med brukerorganisasjoner, støttegrupper og andre familier

Hvordan foregår utredning av utviklingsforsinkelse?

​Når det er bekymring for om et barn er forsinket i sin utvikling, er det fastlege og tjenester i kommunen som i første omgang skal sørge for nødvendige undersøkelser og utredninger.

Dersom det blir vurdert at det er behov for videre utredning, kan fastlegen i samråd med foreldre sende henvisning til spesialisthelsetjenesten. Fastlege, eller den som henviser, må innhente samtykke fra ungdommen (16-18 år) eller foreldrene før henvisning sendes til spesialisthelsetjenesten.

I møte med spesialisthelsetjenesten

Utredningen av barn i spesialisthelsetjenesten skjer i tverrfaglige team hvor man som regel treffer psykolog og barnelege. Det kan være aktuelt at flere fagpersoner deltar i utredningen, for eksempel logoped, spesialpedagog, ergoterapeut, sosionom og andre.

Prosessen med utredningen foregår vanligvis over flere uker, der foreldre og barnet blir innkalt til samtaler, praktiske tester og medisinske undersøkelser. Testene kan for eksempel undersøke:

  • barnets intellektuelle kapasitet/ferdigheter, som evnen til å lære, resonnere, huske beskjeder og løse problemer
  • hvordan barnet klarer seg språklig, motorisk og sosialt

Barnelege vil gjøre en undersøkelse av barnet og vurdere om det er behov for flere undersøkelser. Det kan dreie seg om:

  • vurdering av syn og hørsel
  • blodprøver
  • andre spesialundersøkelser som bildediagnostikk av hjernen eller hjernestrømkurveregistrering (EEG)

Barnelegen vil bestille de aktuelle undersøkelsene og forklare hvorfor og hvordan undersøkelsene gjøres.

Kartlegging av barnets helsehistorikk/utvikling

I utredningen vil barnets utviklingshistorie (anamnese) bli gjennomgått. Fagpersonene vil kartlegge barnets helsemessige historie og utvikling, og vurdere dette opp mot typiske utviklingsmessige milepæler for barn generelt.

Det anbefales at begge foreldrene deltar ved denne gjennomgangen. Har det blitt skrevet ned når barnet begynte å krabbe, gå eller si sine første ord, så kan det være lurt å ta med disse opplysningene i møtet med fagpersonene.

Genetiske tester

Det kan være aktuelt å gjøre genetiske tester for å avklare om årsaken til barnets utviklingsforsinkelse er å finne i barnets arvemateriale (DNA). For å gjøre disse testene trengs det prøver av barnets blod eller spytt. Ofte vil det også være nødvendig med prøver av foreldrene. På bakgrunn av resultatene vil barnelege eller genetiker kunne informere om mulige arvemessige forhold som kan være årsaken til barnets forsinkelse. Det varierer i stor grad hvor lang tid det tar å få svar på ulike genetiske tester, det kan ta alt fra noen dager til flere måneder.

Tilbakemelding på utredninger og undersøkelser

Fagpersoner vil informere om hva de har konkludert med når det gjelder:

  • diagnose
  • hva diagnosen vil kunne bety for barnet, foreldre og for søsken
  • sannsynlige årsaker
  • hva som vil være barnets behov knyttet til behandling, opplæring og tilrettelegging

Barnet eller ungdommen har også rett til informasjon om sin diagnose og helsetilstand ut fra sine forutsetninger.

Tilbakemeldingene om barnets eventuelle diagnose og sannsynlige årsak kan komme som et sjokk. Det er vanlig at foreldre synes det er vanskelig å konsentrere seg og huske informasjonen de får. Det kan derfor være nødvendig med flere samtaler, slik at foreldre får anledning til å bearbeide informasjonen.

Det er også lurt at foreldre tenker gjennom hvordan de ønsker at barnet selv skal få informasjon om sin tilstand/diagnose, og drøfte dette med fagpersonene. Det samme gjelder informasjonen til eventuelle søsken.

Å motta informasjon om en spesifikk diagnose kan være vanskelig, og hvordan foreldre reagerer varierer. Det er vanlig at man kan føle alt fra lettelse, sjokk og uvirkelighet til sorg og skyld. I denne situasjonen kan det være godt å dele tanker, følelser og spørsmål med familie, venner, fagpersonene man har kontakt med, eller andre familier i samme situasjon.

Hva om man ikke finner en årsak til barnets utviklingsforsinkelse?

På tross av grundige og gode undersøkelser, er det ikke alltid mulig å finne årsaken til utviklingsforsinkelsen. Dette gjør at foreldre kan sitte igjen med blandede følelser. Enkelte kan føle lettelse over at barnet ikke hadde den tilstanden som barnet ble undersøkt for. På den andre siden kan man føle skuffelse eller frustrasjon over at det ikke ble funnet en årsak til utviklingsforsinkelsen.

Videre behandling, opplæring og tilrettelegging skal ta utgangspunkt i hvordan barnet fungerer og hvilke utviklingsmuligheter barnet har, og ikke være avhengig av om årsaken til barnets vansker er kjent eller ikke.

Å leve med utviklingsforsinkelse

En utviklingsforsinkelse eller utviklingshemming kan bidra til ekstra utfordringer for barnet og familien, men det er viktig å vite at med god tilrettelegging og støtte fra omgivelsene vil barnet ut fra sine forutsetninger, kunne utvikle seg og leve et aktivt og meningsfylt liv. Utredningsprosessen skal bidra til at barnet får avklart sin tilstand, slik at barnet og familien får tilbud om hjelp og støtte.

Opplæring og tilrettelegging

Barn som har en utviklingsforsinkelse eller utviklingshemming, vil kunne ha nytte av en rekke ulike opptrenings-, stimulerings-, lærings- og tilretteleggingstiltak. De fleste av de tjenestene familien og barnet kan ha behov for blir ivaretatt i kommunen eller bydelen der en bor.

Tjenestene kan være i regi av:

  • Helse- og omsorgstjenesten
  • Fastlegen
  • Opplæringssektoren, for eksempel Pedagogisk Psykologisk Tjeneste (PPT)
  • Ekstra innsats i barnehage eller skole. 

Enkelte mer spesialiserte behandlings- eller oppfølgingstilbud i spesialisthelsetjenesten kan også være aktuelt

Det kan være krevende å bli kjent med og finne fram i hjelpeapparatet. Offentlige ansatte har et ansvar for å informere om hvor og hvordan søke hjelp. Fastlege og fagpersoner fra kommunen eller bydelen vil bli informert om resultat fra utredning og barnets behov for oppfølging. Dette skjer vanligvis ved at de deltar på tilbakemeldingsmøter og får kopi av rapportene som utarbeides, etter samtykke fra ungdommen (16-18 år) eller foreldre.

Det finnes også mye tilgjengelig informasjon på nettet, men det anbefales å bruke anerkjente nettsteder, hvor det er kvalitetsvurdert informasjon.