Slik snakker du om demens

Ofte er det pårørende som merker de første symptomene på at noe er galt. Snakk sammen om det og gå til fastlegen for utredning ved mistanke om demens.

Hvis man lurer på om et familiemedlem eller en venn har fått demens, er det lurt å ta en samtale for å prøve å finne ut av det.
Foto: iStockphoto (illustrasjonsbilde)

For den demenssyke kan kommunikasjon være utfordrende allerede fra tidlig i sykdomsutviklingen da kortidshukommelsen begynner å svikte og ordene forsvinner. Ett av de vanligste problemene er at det blir vanskelig å finne ord og oppfatte hva andre sier. Det kan også bli vanskelig å sortere inntrykk og hvis det skjer mye på en gang blir det lett forvirrende.

Råd for den første samtalen

  • Ikke nøl for lenge med å ta samtalen.
  • Velg et passende tidspunkt. Det kan være lurt å ta opp bekymringen med den det gjelder i forbindelse med en konkret situasjon.
  • Benytt en god anledning hvor dere kan snakke rolig og ha god tid.
  • Ta det opp på en åpen måte, uten å nevne en konkret diagnose.
  • Vær ærlig og si hvilke endringer du ser uten å kritisere eller være konfronterende eller krenkende.
  • Snakk om det som bekymrer deg: «Jeg har merket en forandring og det bekymrer meg. Har du også merket endringer?» Beskriv de endringene du har merket.
  • Vær forberedt på ulike reaksjoner som bagatellisering, forsvar eller lettelse hos den som er syk.
  • Det kan være nyttig å gjenta flere samtaler over tid, gå forsiktig fram og se om det skjer endringer i dialogen.
  • Lytt til tilbakemeldinger fra den du snakker med.
  • Vurder om det er noe du kan bruke for å motivere han eller henne for en undersøkelse hos lege.
  • Fortell og gjenta hvorfor det er viktig å bli utredet for demenssykdom.

Å kommunisere med personer med demens

​Personer med demens kan få problemer med å forstå meningen med ord og setninger, eller med å finne de rette ordene etter hvert som sykdommen utvikler seg. Det kan bli vanskelig å holde tråden og flyten i samtalen, noe som er frustrerende for begge parter.

Konkrete tips som kan hjelpe

  • Se på ansiktet til den du snakker med.
  • Bruk tydelige, enkle, korte og langsomme setninger.
  • Si én ting om gangen. Spør for eksempel etter kopp, så etter kniv, i stedet for å spørre etter begge deler samtidig.
  • Vær mest mulig konkret. Abstrakte ord fungerer dårlig.
  • Ta deg god tid!
  • Unngå distraherende faktorer: Skru av TV, radio eller musikk.
  • Be personen med demens om å beskrive hva han mener hvis han ikke finner de rette ordene.
  • Foreslå gjerne et ord, men for mange avbrytelser kan føre til at han gir opp å prøve selv.
  • Vis ekte interesse for hva han egentlig ønsker å uttrykke.
  • Bruk kroppsspråket aktivt. Et smil, en berøring, eller en gest kan virke vel så godt som en beskjed. Å holde personen i hånden mens du snakker, kan virke beroligende og øke konsentrasjonen.
  • Det er ofte mer effektivt å avlede enn å rette på.

Gjentatte spørsmål

Årsaken til at en person med demens stadig stiller de samme spørsmålene er at han ikke husker svarene eller glemmer at han nettopp har spurt. Det kan også være et uttrykk for utrygghet.

Hva kan hjelpe?

Hold personen underrettet om hva som foregår. Det reduserer engstelse og antall spørsmål. Skal man gå ut, kan det hjelpe å forsikre at man kommer tilbake.

Svar som: «Det har jeg da allerede fortalt deg mange ganger!», er til liten hjelp. «Husket jeg å fortelle deg at vi skal i butikken og handle?» kan virke mer beroligende.

Å gå en tur, lytte til radio, se på TV, lese avisen, tilby mat og drikke eller annen positiv avledning, kan hjelpe til å styre oppmerksomheten over på noe annet enn gjentatte spørsmål.

Ta vare på gode stunde​r

Pårørende betyr mye for personer med demens. Det er viktig å rydde plass til gode stunder for å hygge seg sammen og det er viktig å ta vare på hverandre slik at den som ikke er syk får avlastning.

  • Gå en tur. Personer med demens har samme glede og nytte av fysisk aktivitet som andre. Når man går får man felles opplevelser og blir opptatt med det man ser underveis, og oppmerksomheten kan styres mot noe annet enn gjentagende spørsmål. Kan man ikke gå, kan en rullestoltur også være fint.
  • Gamle fotoalbum er fint for å hente frem minner. Nevn navnene og assosier ut fra minnene som vekkes, i stedet for å få personen til å huske navn og sted. Lag en billed- og historiebok om livet til den som har demens.
  • Fotografier av personen selv og de nærmeste kan skape en god identitetsfølelse.
  • Bilder med navn på mennesker som regelmessig stikker innom gjør det lettere å kjenne dem igjen når de kommer på besøk eller ringer.
  • Mange personer med demens husker gamle dager bedre enn det som nettopp har skjedd. Hent fram velkjente, gamle gjenstander, og ta en prat om gamle dager, med utgangspunkt i minnene som vekkes. Å holde i en gjenstand kan virke sterkere på gjenkjennelsen.
  • Sanger er noe av det siste vi glemmer. Hvis vi synger sammen med andre, får vi noe å snakke om, fordi sanger vekker minner og følelser.
  • Minner kan også sitte i kroppen, slik som dans, musikkinstrument, baking, håndarbeid. Det kan det hende at teknikken fremdeles sitter i fingrene.

Det finnes et identitetskort med kontaktinfo om demens og hvilke problemer sykdommen kan skape. Dette kortet kan brukes i møte med for eksempel ekspeditører eller drosjesjåfører. Ring Demenslinjen, tlf. 23 12 00 40, for mer informasjon om kortet.