Du har en nettleser som vi ikke støtter. Les om godkjente OS/nettleserversjoner

Hopp til hovedmeny Hopp til innholdet

Hjelpebehov i skolen i et helseperspektiv

Barn og unge med sjeldne diagnoser kan i likhet med andre barn med funksjonsnedsettelser, ha behov for hjelp i skolen for å opprettholde helse og skape vekst og utvikling.

Foto: Johnér Bildbyrå AB

​Å finne gode tilretteleggingstiltak for elever med sjeldne diagnoser kan bli krevende ettersom det ofte ikke finnes mye informasjon om diagnosen. Det er en generell utfordring at det finnes færre fagpersoner og mindre informasjon om sjeldne diagnoser. 

Mangel på kunnskap om sjeldne diagnoser i skolen kan føre til at barnet ikke får nødvendig tilrettelegging i skolen. Kompetansesentrene i Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne diagnoser kan bidra i slike situasjoner.

Statped tilbyr spesialpedagogiske tjenester til gode for barn, unge og voksne (individbaserte tjenester), og til barnehager, skoler og fagpersoner (systembaserte tjenester).

Nedenfor omhandles kun elevenes helsemessige behov, ikke psykososiale og spesialpedagogiske behov og tiltak som eleven også kan ha. 

Elevens rett til helsehjelp i skolen

​"Eleven vil som regel ha et rettskrav på et tiltak, enten det karakteriseres som spesialundervisning eller helsehjelp. Sondringen mellom spesialundervisning og helsehjelp har dermed mindre betydning i forhold til å avgjøre om eleven har en rettighet. Spørsmålet blir snarere hvem som skal finansiere og organisere det aktuelle tiltaket".

Sitatet er hentet fra Utdanningsdirektoratets skriv om forholdet mellom opplæring/spesialundervisning og tiltak etter annen lovgivning.

Flere lover, forskrifter og skriv regulerer elevens rett til helsehjelp, blant annet:

Organisering av hjelpen

​Elever med samme diagnose kan ha ulik grad av funksjonsnedsettelse og behov for hjelp. Det er derfor ikke diagnosen alene som definerer hva eleven trenger hjelp til. Skolen må derfor tilegne seg kunnskap om eleven gjennom skriftlig og muntlig dialog med elev og foresatte og eventuelt tjenesteapparatet som kjenner eleven.

Hvordan hjelpen gis varierer fra skole til skole og fra person til person. Hjelperen vil alltid være bindeleddet til det eleven ikke selv klarer. Å ikke ha regien i eget liv og være avhengig av hjelp til det mest selvfølgelige og nødvendige, setter eleven i en spesielt sårbar situasjon. Det er derfor viktig at eleven opplever at hjelpen som gis er godt organisert og ytes på en respektfull måte.

Forutsetninger for godt tverrfaglig og tverretatlig samarbeid

  • Overordnede lover og forskrifter samt elevens personlige plandokumenter må styre planleggingen og gjennomføringen av den hjelp som gis

  • Økonomi, ansvarsfordeling og ansvarsforhold må være klarlagt og skriftlig dokumentert

  • Behovene må være kartlagte og dokumenterte

  • Behovene må være anerkjente og godkjente av eleven, foresatte, skoleledelsen, hjelperne og andre tjenesteytere og etater (internalisert)

  • Grunnleggende behov er universelle og må langt på vei være dekket før vi kan tilegne oss kunnskap og personlig utvikling (jamfør Maslows behovspyramide)

    • behov for å puste

    • behov for å spise og drikke (også medisiner)

    • behov for tømme blære og tarm (eliminasjon)

    • behov for lys og varme

    • behov for god luftkvalitet

    • behov for god hygiene

    • behov for å være i bevegelse

    • behov for balanse mellom aktivitet og hvile

Hva kan det være behov for hjelp til?

​Elevers behov kan variere fra svært store hjelpebehov til behov for lett tilrettelegging eller påminning om gjøremål. Under gir vi noen eksempler på primærområder som elever kan ha behov for hjelp til og hva hjelpen kan bestå i:

  • ernæring, for eksempel påminning om å ta opp matpakken, skjære opp mat og sondemating

  • medisiner, for eksempel ved epilepsi, inhalasjon av astmamedisin m.m.

  • pust og ventilering, for eksempel bistå med god oppreist sittestilling, lungedrenasje og pustehjelpemiddel

  • eliminasjon, for eksempel påminning om å gå på toalettet, kateterisering og skifting av bleie

  • endre kroppsstilling, for eksempel gjennom vanlig aktivisering, treningsgrupper, tøyninger og fysioterapi

  • forflytning, for eksempel lett støtte, rullestol o.l.

  • balanse mellom hvile og aktivitet, for eksempel på eget hvilerom tilrettelagt arbeidssted og utstyr, for eksempel tilpasset stol og bord eller bruk av kommunikasjonshjelpemidler