Du har en nettleser som vi ikke støtter. Les om godkjente OS/nettleserversjoner

Hopp til hovedmeny Hopp til innholdet

Legemiddelassistert rehabilitering (LAR)

Behandling med opioidholdige legemidler (substitusjonsbehandling) av opioidavhengighet (avhengighet av heroin, morfin m.fl.) har vist seg å redusere pasientens forbruk av opioider, redusere dødeligheten og bedre livskvaliteten.

Behandling med metadon og buprenorfin har vist seg å redusere dødsfall fra heroinoverdoser.
Foto: Johnér Bildbyrå AB

​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​I tillegg hjelper det pasienter til å bli lengre i behandling og reduserer risiko for smittsomme sykdommer. Dersom behandlingen kombineres med psykososial rehabilitering, øker effekten.

​Formålet med behandlingen er å bidra til at mennesker med opioidavhengighet får økt livskvalitet og at den enkelte får bistand til å endre sin livssituasjon gjennom gradvis bedring av sitt optimale mestrings- og funksjonsnivå. Formålet er også å redusere skadene av opioidbruk og faren for overdosedødsfall.

Samarbeider om LAR-beha​​ndling

LAR er tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) der substitusjonsbehandling inngår som et deltiltak i et helhetlig rehabiliteringsforløp. Behandlingen i LAR organiseres som et trepartsamarbeid mellom spesialisthelsetjenesten, sosialtjenesten i kommunen og primærhelsetjenesten, med pasienten i midten.​

Substitusjonsbehandling skal normalt ikke være førstevalget i behandling for opiatavhengighet, med mindre man etter en helhetsvurdering av pasienten finner at LAR vil være det mest egnede og forsvarlige behandlingsalternativet.

Pasientens alder skal tillegges særskilt vekt ved vurdering av om LAR skal tilbys. Beslutning om innskrivning i og utskrivning fra LAR er lagt til spesialisthelsetjenesten. Når pasienten er stabilisert, kan gjennomføringen av den medisinske delen av behandlingen overføres til allmennlege i helsetjenesten i kommunen. Spesialisthelsetjenesten har ansvar for en eventuell avvikling av behandlingstilbudet

Effektive legem​idler i LAR

Indikasjonen for LAR er opioidavhengighet. Indikasjonen dokumenteres ved hjelp av sykehistorie, klinisk undersøkelse og andre relevante undersøkelser. Dokumentasjonen vurderes av tverrfaglig spesialisert rushelsetjeneste etter henvisning fra kommunens sosial- og/eller helsetjeneste. Ved vurderingen tas det hensyn til varighet av avhengigheten, tidligere behandlingserfaring og alder. På bakgrunn av disse vurderingene skal spesialisthelsetjenesten anbefale det mest egnede behandlingstilbudet for pasienten. I vurderingen skal pasientens ønske vektlegges.

Både metadon og buprenorfin har vist seg å være effektive legemidler i substitusjonsbehandling. Pasienter som bruker metadon, har vist seg å bli værende i behandling i noe større grad enn de som bruker buprenorfin. I internasjonal sammenheng anses metadon å være det mest kostnadseffektive legemiddelet. Buprenorfin er, på grunn av sin virkningsprofil, ansett som et tryggere preparat med hensyn til risiko for overdoser.

Kombinert med nalokson anses buprenorfin (Suboxone®) å gi mindre risiko for misbruk og derved mindre fare for pasientens og andres liv og helse. Retningslinjen anbefaler derfor buprenorfin med nalokson som førstevalg. Det skal likevel legges vekt på pasientens ønske ved valg av legemiddel.

Streng​ ​​kontroll med substitusjonslegemidler

Substitusjonslegemidler er sterkt avhengighetsskapende og har stor gateverdi. For å sikre at legemiddelet ikke blir omsatt eller gitt videre til uvedkommende, og derved setter andres liv og helse i fare, underlegges utleveringen streng kontroll.

LAR-forskriften gir hjemmel for kontroll med utlevering og overvåket inntak av legemiddelet, samt muligheter for å ta prøver av pasienten til kontrollformål. Slike prøver er også nyttige for å sikre at behandlingen er forsvarlig og for å hjelpe pasienten til å oppnå god rusmestring. Kontrolltiltakene skal tilpasses den enkeltes situasjon etter en samlet vurdering.

Pasientdelta​kelsen viktig ved LAR

Individuell plan (IP) er pasientens eget redskap for å koordinere nødvendige tiltak i tilfriskningsprosessen og er frivillig. Alle deler av trepartsamarbeidet i LAR har lovpålagt plikt til å tilby pasienten hjelp til å utarbeide en individuell plan. LAR-forskriften fastslår at spesialisthelsetjenesten har ansvar for å tilby dette, hvis individuell plan ikke foreligger ved oppstart i LAR.

LAR er for de fleste en langvarig behandling som vil kunne vare hele livet. Behandlingsinnsatsen må tilpasses den enkeltes ønsker og behov og vil variere, avhengig av dette. Pasientenes reelle medvirkning i sin egen behandling og tilfriskning er viktig.

Økt dødelighet ved utskriving fra LAR

​Det er påvist økt dødelighet ved avslutning av behandling. Ufrivillig avslutning fra LAR foretas derfor bare ut fra en streng medisinskfaglig vurdering, der risiko for tilbakefall til illegalt bruk vektlegges. Pasienter som selv ønsker å avslutte behandlingen, bør få tilbud om tett oppfølging. De som har avsluttet behandling, bør raskt få tilbud om fornyet substitusjonsbehandling dersom de får tilbakefall eller av andre grunner ønsker å gjenoppta behandlingen.

Substitusjonsbehandling skal normalt skje innenfor rammen av LAR. Hvis det er fare for liv og helse, kan imidlertid behandling startes opp som ledd i en nedtrappingsplan, i samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Substitusjonsbehandling kan også gis i forbindelse med sykehusinnleggelser og som øyeblikkelig hjelp, for eksempel ved overdoser, etter en forsvarlighetsvurdering. Kontroll av behandlingen skal gjøres på samme måte som innenfor LAR. Dersom det vurderes at pasienter kan ha nytte av LAR, skal pasienten henvises til vurdering i TSB.

Retningslinjen, sammen med LAR-forskriften, erstatter rammeverket som ble utformet da substitusjonsbehandling ble et landsdekkende tilbud i 1998. Anbefalingene i retningslinjen vurderes årlig opp mot nyere forskning av Senter for klinisk rusmiddelforskning. En full revisjon vil starte høsten 2015.