Snakk med barna om sykdom i familien

Helseutfordringer er en del av livet barn tåler å snakke om. Det beste er at du snakker åpent og ærlig om det som skjer. Det gjelder både fysisk helse, psykisk helse eller avhengighet. Det gjør det lettere for barn å forstå det som skjer og mestre situasjonen de er i.

Under finner du råd og tips om hvordan du kan snakke med barn i ulike aldersgrupper. Velg rådene som passer for deg og dine barn. Legg til eller ta bort ord slik at det passer din familie.

Rådene er delt opp i tre aldersgrupper. Har du flere barn, er det bra å starte med en felles samtale med alle barna. Bruk da ord de minste forstår.

Barn fra 2 til 5 år

Før du snakker med barnet

Sett av god tid slik at dere kan være sammen uten å bli forstyrret. Barn kan ha spørsmål og behov for kontakt i etterkant.

Forbered gjerne tegninger, bilder eller dukker som kan hjelpe deg med å fortelle – det kan gjøre det lettere for barn å forstå. Billedbøker kan også brukes.

Inviter gjerne andre nære personer av barnet til å delta i samtalen sammen med deg. Det kan være andre i familien, omsorgs- eller ressursperson, eller andre som kan støtte deg. 

Velg et sted og tidspunkt som passer for barnet slik at barnet er rolig og uthvilt når du vil snakke om helseutfordringene.

Kjenn etter om du er rolig før du snakker med barnet. Små barn er mer vare for endringer i voksnes humør, følelser og atferd enn for det som blir sagt. Følg med på ansiktsuttrykkene og stemmen din når du snakker med barnet. Øv gjerne på forhånd.

Når du snakker med barnet

Under er det et forslag til hvordan du kan lage din egen forklaring. Velg, bytt eller legg til ord som passer deres situasjon. Bytt ut «jeg» med riktig navn hvis det er andre enn deg som har helseutfordringen.

  1. Si til barnet at det er noe du vil snakke om
  2. Jeg (eller navn på den som er syk) har fått en sykdom i magen/hodet/blodet/tankene/…
  3. Det er en kul, et sår, en trist eller urolig tanke eller følelse som har vokst i hodet eller magen
  4. Kulen, såret eller tanken … gjør at jeg...
    • har vondt i magen/hodet/ …
    • at hodet/magen/pusten/tankene ikke virker som de skal.
    • er svimmel/kvalm/urolig/skjelver/svetter/har feber/…
    • ikke orker å gå/stå opp/snakke/jobbe/leke/være ute/…
    • ikke greier å spise så mye.
    • ikke får sove om natta.
    • ikke greier å være i ro.
    • er mer/mye trøtt/trist/urolig/sur/sint/sløv/…
    • begynte å ta mange tabletter, drikke mye vin, øl, sprit fordi jeg trodde at det vonde i magen, hodet, de urolige eller triste tankene skulle bli borte.
  5. Du har kanskje sett at jeg har vært eller er syk, annerledes, trøtt, trist, sint eller full
  6. Det er fordi sykdommen, kulen, såret, tankene, drikkingen, tablettene har…
  7. Nå skal jeg få, eller får jeg hjelp med sykdommen, kulen, tankene eller drikkingen…
  8. Den som skal hjelpe er legen, de på sykehuset eller tankelegen
  9. De heter … og er veldig snille og flinke til å hjelpe med å krympe kuler, sår, kvalme, triste eller urolige tanker, sånn at jeg får mindre vondt, er mindre kvalm, trøtt, trist, får sove bedre om natta, eller får hjelp til å slutte å drikke eller ta tabletter.
  10. Du kan besøke der jeg får hjelp. Du kan se hvordan det ser ut på sykehuset eller legekontoret og hvem som hjelper meg. De blir glade når barn kommer på besøk.

Tegn, eller vis bilder (du har forberedt) mens dere snakker. Strektegninger er helt fint. Du kan også leke forklaringer med dukker eller figurer for de aller minste.

Følg med på hva barnet sier og hvordan det reagerer. Tilpass det du sier og måten du er på til hvordan barnet reagerer. Vær opptatt av det barnet er opptatt av. Hvis barnet viser følelser, si at du forstår hvis han eller hun blir lei seg eller redd. Du kan si det er vanlig at barn blir trist, sinna eller redd når noen blir syke, har det vanskelig eller vondt.

Det er bedre med korte forklaringer fordelt på flere samtaler, enn en lengre samtale med lange forklaringer.

Bruk enkle og konkrete ord. Bruk navnet på sykdommen, skaden eller avhengigheten.

Barn trenger ikke vite alt, men det som sies må være sant.

Fortell at ingen barn kan gjøre andre friske. Det kan kun voksne hjelpe med.

Fortell hva som skjer videre, hva de voksne gjør med helseproblemet og hvordan familiens hverdag skal være.

Barn trenger å høre at de er like elsket som før. Gjerne mange ganger. Helseutfordringene er ikke barnets skyld.

Be gjerne barnet fortelle om hva dere har snakket om. Noen ganger forstår barn ting på en annen måte enn det vi voksne tror. Spør barnet om hva hun eller han tror helseutfordringen er og hva det gjør med deg (eller navnet på den som er syk), og hva barnet tror dere skal gjøre med det. Det hjelper både barnet til å forstå og hjelper deg til å finne ut hva barnet har forstått.

La barnet få pauser eller gi det lov til å avbryte før du er ferdig med det du vil si. Ta opp tråden litt senere eller en annen gang som passer. Det viktige er at dere begynner å snakke om helseutfordringene. Barnet vet da at det er lov å snakke og spørre.

Avslutt med å snakke om noe hyggelig dere kan gjøre. At dere kan synge, lese, bygge Lego eller gå tur. Fortell at det er lov å ha det bra og gjøre vanlige ting selv om noen i familien er syk.

Etter og mellom samtaler

Vær tilgjengelig for barnet – i tilfelle hun eller han blir mer kontaktsøkende eller har spørsmål om det dere har snakket om. Hvis ikke du kan være tilgjengelig er det kanskje andre som kan være det?

Lag gjerne en enkel oversikt over familiens hverdag – over hverdagsrutiner, barnehagen og hvem som hjelper familien.

Ha flere samtaler hvis helseutfordringene varer over tid. Gjerne når det føles naturlig, har gått litt tid eller når det skjer endringer med barnet eller helseutfordringen. Det kan også være fornuftig å gjenta informasjon til barn.

Del det du har fortalt barnet med andre nære og viktige personer for barnet. Det kan være den andre forelderen, steforeldre, familie, venner, naboer eller ansatte i barnehagen. Gi dem lov til å snakke om helseutfordringene med barnet. Da vet de hva som er sagt til barnet og kan støtte og bekrefte det du har fortalt. Del gjerne tegninger, bilder eller bøker du har brukt.

De som jobber i barnehagen har taushetsplikt om helseopplysninger og andre personlige forhold.

Barn fra 6 til 12 år

Før du snakker med barnet

Sett av god tid slik at dere kan være sammen uten å bli forstyrret. Barn kan ha spørsmål og behov for kontakt i etterkant.

Forbered gjerne tegninger eller bilder som kan hjelpe deg med å forklare – det kan gjøre det lettere for barnet å forstå. Bøker med bilder og historier som likner på deres kan også brukes.

Inviter gjerne andre nære personer av barnet til å delta i samtalen sammen med deg. Det kan være andre i familien, omsorgs- eller ressursperson, eller andre som kan støtte deg. 

Velg et sted og tidspunkt som passer for barnet, slik at barnet er rolig og oppmerksom når du vil snakke om helseproblemene.

Øv gjerne på forhånd på å snakke rolig og direkte.  Gå rett på sak og vær konkret.  Vær ærlig på at helseutfordringer kan være vondt og vanskelig, samtidig som det er en naturlig del av livet.

Når du snakker med barnet

Under er det et forslag til hvordan du kan lage din egen forklaring. Velg, bytt eller legg til ord som passer deres situasjon. Bytt ut «jeg» med riktig navn hvis det er andre enn deg som har helseutfordringen.

  1. Si til barnet at det er noe du vil snakke om
  2. Jeg (eller navn på den som er syk) har fått en sykdom i magen/hodet/blodet/tankene/…
  3. Det er en kul, et sår, en trist eller urolig tanke eller følelse som har vokst i magen/hodet/…
  4. Kulen, såret eller tanken gjør at jeg
    • har vondt i magen/hodet/…
    • at hodet/magen/pusten/tankene ikke virker som de skal.
    • er svimmel/kvalm/urolig/stresset/skjelver/svetter/har feber/puster tungt/…
    • ikke orker eller greier å gå, stå opp, snakke, jobbe, leke eller være ute, hjelpe med lekser eller være med deg på trening.
    • ikke greier å spise så mye.
    • ikke får sove om natta.
    • er mer trøtt/trist/urolig/sur/sint/sløv/…
    • begynte å ta mange tabletter, drikke mye vin, øl eller sprit fordi jeg trodde at det vonde i magen, hodet, de urolige eller triste tankene skulle bli borte.
  5. Du har kanskje sett at jeg har vært syk, annerledes, trøtt, trist, sint eller full.
  6. Det er fordi sykdommen, kulen, såret, tankene, drikkingen, tablettene har…
  7. Nå skal jeg få, eller får jeg hjelp med sykdommen, kulen, tankene, drikkingen, rusen.
  8. Den som skal hjelpe meg er legen min, de på sykehuset eller tankelegen.
  9. De heter … og er veldig flinke til å behandle kuler, sår, kvalme, triste eller urolige tanker, sånn at jeg har det mindre vondt, er mindre kvalm, trøtt, trist, får sove bedre om natta, eller får hjelp til å slutte å drikke, ta tabletter eller ruse meg.
  10. Du kan besøke der jeg får hjelp. Du kan se hvordan det ser ut på sykehuset eller legekontoret og hvem som hjelper meg. De pleier å invitere barn på besøk når noen i familien blir syke. Det er fordi det er viktig at barn vet hva som skjer.

Tegn, vis bilder eller bøker (du har forberedt) mens dere snakker.  Strektegninger er helt fint.

Følg med på hva barnet sier og hvordan det reagerer. Tilpass det du sier til barnets reaksjon. Vær opptatt av det barnet er opptatt av. Hvis barnet viser følelser, si at du forstår hvis han eller hun blir lei seg eller redd. Du kan si det er vanlig at barn blir trist, sinna eller redd når noen den blir syke, har det vanskelig eller vondt.  

Det er bedre med korte forklaringer fordelt på flere samtaler, enn en lengre samtale med lange forklaringer

Bruk enkle og konkrete ord. Bruk navnet på sykdommen, skaden eller avhengigheten.

Barn trenger ikke vite alt, men det som sies må være sant.

Fortell at ingen barn kan gjøre andre friske. Det kan kun voksne hjelpe med.

Barn trenger å høre at de er like elsket som før. Gjerne mange ganger. Helseutfordringene er ikke barnas skyld.

Fortell hva som skjer videre, hva de voksne gjør med helseproblemet og hvordan familiens hverdag skal være.

Be gjerne barnet fortelle om hva dere har snakket om. Noen ganger forstår barn ting på en annen måtet enn vi voksne tror. Spør barnet om hva hun eller han tror helseutfordringen er og hva det gjør med deg (eller navnet på den som er syk), og hva barnet tror dere skal gjøre med det. Det hjelper både barnet til å forstå og hjelper deg til å finne ut hva barnet har forstått.

La barnet få pauser eller gi lov til å avbryte før du er ferdig med det du vil si. Ta opp tråden litt senere eller en annen gang som passer. Det viktige er at dere har begynt å snakke om helseutfordringene. Barnet vet da at det er lov å snakke og spørre.

Avslutt med å snakke om noe hyggelig dere kan gjøre. At dere kan spille spill, gå tur, bli med på kamp, forestilling, se film eller hjelpe med lekser. Fortell at barnet kan fortsette med vanlige aktiviteter som å gå på skolen, spille fotball, trene, være med venner. La barnet forstå at det er lov å ha det bra.

Etter og mellom samtaler

Vær tilgjengelig for barnet – i tilfelle hun eller han blir mer kontaktsøkende eller har spørsmål om det dere har snakket om. Hvis ikke du kan være tilgjengelig er det kanskje andre som kan være det?

Lag gjerne en enkel oversikt over familiens hverdag – over hverdagsrutiner, skolen og hvem som hjelper familien.

Ha flere samtaler hvis helseutfordringene varer over tid. Gjerne når det føles naturlig, har gått litt tid eller når det skjer endringer med barnet eller helseutfordringen. Det kan også være fornuftig å gjenta informasjon til barn.

Del det du har fortalt barnet med andre nære og viktige personer for barnet. Det kan være den andre forelderen, steforeldre, familie, venner, naboer, lærer, trener eller helsesykepleier. Gi dem lov til å snakke om helseutfordringene med barnet. Da vet de hva som er sagt til barnet og kan støtte og bekrefte det du har fortalt. Del gjerne tegninger, bilder eller bøker du har brukt. La barnet være med å bestemme hvem dere kan snakke med om helseutfordringene. 

Noen barn kan ha nytte av å snakke med noen i helse- eller hjelpetjenesten. Det kan gjerne være stedet der den som er syk mottar behandling. Der har de god kunnskap om diagnosen, behandling og prognose. De har også god erfaring i å samtale med både barn og voksne. Fastlege, skolehelsetjeneste eller familiesentre gir også gode samtaletilbud til barn og unge.

De som jobber i skolen har taushetsplikt om helseopplysninger og andre personlige forhold.

Barn og unge fra 13 til 18 år

Før du snakker med tenåringen

Sett av god tid slik at dere kan være sammen uten å bli forstyrret. Tenåringen kan ha spørsmål og behov for kontakt i etterkant.

Forbered gjerne tegninger eller bilder som kan hjelpe deg med å forklare sykdommen, skaden eller avhengigheten. Bøker og nettsteder som handler om situasjoner lik deres kan også brukes.

Unge vil ha ærlig og konkret informasjon om situasjonen. Forbered gjerne informasjon om diagnose, behandling og prognose.

Lag gjerne en enkel oversikt over familiens hverdag – om hverdagsrutiner, skolegang og voksnes jobbsituasjon.

Inviter eventuelt andre nære personer av tenåringen til å delta i samtalen sammen med deg. Det kan være andre i familien, omsorgs- eller ressursperson, eller andre som kan støtte dere. 

Velg et sted og tidspunkt som passer for tenåringen, slik at han eller hun er rolig og oppmerksom når du vil snakke om helseutfordringene.

Øv gjerne på forhånd på å snakke rolig og direkte. Gå rett på sak og vær konkret.  Vær ærlig på at helseutfordringer kan være vondt og vanskelig, samtidig som det er en naturlig del av livet.

Når du snakker med den unge

Under er det et forslag til hvordan du kan lage din egen forklaring. Velg, bytt eller legg til ord som passer deres situasjon. Bytt ut «jeg» med riktig navn hvis det er andre enn deg som har helseutfordringen.

  1. Si til den unge at det er noe du vil snakke om.
  2. Jeg (eller navn på den som er syk) har fått en sykdom eller problem i magen/hodet/blodet/tankene/…
  3. Det er en svulst, en sykdom i hodet, hjernen, tarmen, brystet, nervesystemet / en psykisk sykdom eller problem som påvirker tankene og følelsene / en avhengighet som påvirker kroppen, tankene og følelsene. Sykdommen, skaden eller tilstanden kalles...
  4. Sykdommen, skaden eller tilstanden (bruk navnet på) gjør at jeg...
    • har smerter i magen/hodet/…
    • at hodet/magen/pusten/beina/tankene/… ikke fungerer som det skal.
    • er svimmel/kvalm/deprimert/urolig/stresset/ engstelig/skjelver/svetter/ har feber/er tungpustet/…
    • ikke har energi til, eller ikke greier å gå/stå opp/snakke/jobbe/treffe andre/være ute/være med deg på trening/hjelpe til med lekser/…
    • ikke greier å spise som vanlig, har dårlig matlyst.
    • sover dårligere.
    • er mer trøtt/trist/urolig/sur/sint/sløv/fjern/ukonsentrert/…
    • begynte å ta for mange tabletter, drikke mye vin, øl eller sprit, bruke tabletter eller ruse meg fordi jeg trodde det ville dempe smertene, ubehaget, uroen, angsten eller depresjonen.
  5. Du har kanskje sett at jeg har vært syk, annerledes, trøtt, trist, urolig, sint, full eller ruset.
  6. Det er på grunn av sykdommen, svulsten, såret, tankene, de psykiske problemene, drikkingen, rusmisbruket.
  7. Nå skal jeg få eller får jeg hjelp med eller behandling for sykdommen, svulsten, tankene, de psykiske problemene, drikkingen eller rusmisbruket mitt.
  8. De som skal hjelpe eller hjelper meg er legen, sykehuset, psykologen, andre…
  9. De heter… og er dyktige til å behandle …(navnet på sykdom eller tilstand)… sånn at smertene blir mindre, jeg blir mindre kvalm, trøtt, trist/deprimert, urolig/engstelig, stresset og får hjelp til å sove bedre, til å prøve å slutte med å drikke, ta tabletter, ruse meg.
  10. Du kan komme på besøk der jeg får hjelp og se hvordan det er der, få vite litt om behandlingen og hilse på de som jobber der. De pleier å invitere barn og ungdommer på besøk. Det er fordi unge trenger informasjon når noen i familien blir syke. 

Snakk ærlig, rolig og konkret. Bruk navnet på sykdommen, skaden eller avhengigheten. Den unge trenger ikke vite alle detaljer, men det som sies må være sant.

Bruk bilder og informasjon du har forberedt som hjelpemidler i samtalen. Ha det gjerne liggende mellom dere eller oppe på skjermen mens dere snakker og se på det sammen.

Følg med på hva den unge sier og hvordan han eller hun reagerer. Tilpass det du sier til hans eller hennes reaksjon. Hvis den unge viser interesse eller spør om et tema, så vær opptatt og snakk om det.

Fortell at ingen barn eller unge kan gjør andre friske. Det er de voksnes ansvar, og det er helsepersonell som kan gi god behandling.

Barn og unge trenger å høre at de er like elsket som før. Gjerne mange ganger. Helseutfordringene er ikke den unges skyld.

Spør den unge om hvordan hun eller han forstår det dere har snakket om. Noen ganger forstår unge ting på en annen måtet enn vi voksne tror. Spør om hvordan hun eller han har oppfattet at helseutfordringen er, hva det gjør med deg (eller navnet på den som er syk) og hva den unge har oppfattet dere skal gjøre med det. Det hjelper både den unge med å forstå og hjelper deg til å finne ut hva den unge har forstått.

Ta pauser når du snakker og del gjerne opp det du ønsker å si i flere samtaler. Det gir den unge muligheten til å reagere og ta inn over seg det dere snakker om. Hvis den unge gir uttrykk for at dere har snakket nok, kan du si at dere kan avslutte samtalen nå og snakke mer siden. Det viktige er at dere har begynt å snakke om det. Den unge vet da at det er lov å snakke og spørre.

Avslutt med å snakke om noe hyggelig dere kan gjøre. At dere kan spille spill, gå tur, bli med på kamp, forestilling, se film, hjelpe med lekser, og at tenåringen kan fortsette vanlige aktiviteter som å gå på skolen, trene, være med venner og leve så normalt som mulig.  Fortell at det er lov og viktig for unge å ha det bra selv om du (navnet på den som er syk) er syk.

Etter og mellom samtaler

Vær tilgjengelig for tenåringen – i tilfelle hun eller han blir mer kontaktsøkende eller har spørsmål om det dere har snakket om. Hvis ikke du kan være tilgjengelig er det kanskje andre som kan være det?

Fortell hva som skjer videre, hva de voksne gjør med helseproblemet og hvordan familiens hverdag skal være. Lag gjerne enkel oversikt over familiens hverdag – over hverdagsrutiner, skolen og hvem som hjelper familien. La den unge delta i planlegging og hvordan han eller hun kan bidra i familien uten å ta for mye ansvar.

Ha flere samtaler hvis helseutfordringene varer over tid. Gjerne når det føles naturlig, har gått litt tid eller når det skjer endringer med ungdommen eller helseutfordringen.

Del det du har fortalt med andre av den unges nære og viktige personer. Bestem sammen med den unge hvem dere kan snakke om helseutfordringene med. Det kan for eksempel være den andre forelderen, steforeldre, familie, venner, kjæreste, trener, lærer, helsesykepleier.

Si at det både er lurt og lov å ha noen andre å prate med – i tillegg til dere i familien. Det kan gjøre det lettere for andre å forstå. Lærere kan for eksempel gjøre skolehverdagen enklere og venner kan gi god støtte. De som jobber i skolen har taushetsplikt om helseopplysninger og andre personlige forhold.

Noen unge kan ha nytte av å snakke med noen i helse- eller hjelpetjenesten. Det kan gjerne være stedet der foreldre eller søsken mottar behandling. Der har de god kunnskap om diagnosen, behandling og prognose. De har også god erfaring i å snakke med både barn, unge og voksne. Fastlege, skolehelsetjeneste eller familiesentre gir også gode samtaletilbud til barn og unge.