Livmorkreft

Symptomer på livmorkreft

Symptomene kan være tegn på andre tilstander og ikke nødvendigvis kreft. Kreftforeningens råd er at du bør ta kontakt med lege dersom symptomene varer i over tre uker.

• blødning fra livmoren via skjeden etter overgangsalder
• rikelig med pussliknende utflod
• hos yngre kvinner, før overgangsalder: blødninger mellom menstruasjoner eller ekstra kraftig menstruasjon

Undersøkelse og diagnose

Gynekologisk undersøkelse

Gynekologisk undersøkelse hvor man tar prøve fra livmoren. Dette kan gjøres med et tynt instrument som føres opp i livmorhulen. Inngrepet er ikke smertefullt og trenger ikke bedøvelse. Prøven blir sendt til undersøkelse for å finne ut om det er kreftceller og hvilken type kreftceller det eventuelt er.

Hvis dette ikke gir godt nok svar kan det bli nødvendig med en utskrapning (abrasio) for å få tatt en god nok prøve. Undersøkelsen gjøres i narkose. Pasienten ligger i gynekologisk leie. Et instrument føres inn i livmorhalskanalen som utvider denne. En curette (skjeformet instrument som brukes til skraping av slimhinner, særlig ved utskrapning av livmorslimhinnen)  brukes for å skrape ut materiale fra livmorhalskanalen og livmorhulen. Materialet sendes deretter til histologisk analyse. 

CT-undersøkelse

CT av lunger, mage og bekken blir tatt for å finne ut om sykdommen har spredt seg.

MR-undersøkelse

MR av bekkenet for å se om kreftvevet har vokst inn i veggen av livmoren eller har spredt seg i bekkenet.

Møte med legen

Det kan være lurt å forberede seg til møtet med legen. Her er noen nyttige tips:

• Tenk igjennom hva du ønsker å få ut av samtalen.
• Skriv ned på forhånd det du lurer på.
• Ta med deg noen - det kan være lett å glemme det som blir sagt.
• Oppsummer det dere har snakket om før du går fra legen. Da kan evt misforståelser korrigeres.
• Snakk gjerne med noen om samtalen etterpå.

Pakkeforløp for livmorkreft

Pakkeforløp for livmorkreft (helsedirektoratet.no) har som mål å bidra til rask utredning og oppstart av behandling, og unngå unødvendig ventetid. 

Behandling av livmorkreft

Hvilken behandling du får er avhengig av celletype og hvor langt sykdommen har kommet.

Kirurgi

Hvis sykdommen er i tidlig stadium (stadium I), kan det være tilstrekkelig med operasjon der hele livmoren fjernes (hysterektomi), som oftest ved kikkhullskirurgi, eventuelt robotassistert.

Hvis kreften tilhører en undergruppe med økt risiko for spredning eller tilbakefall, fjernes også lymfeknuter.

Hvis det er nedvekst i livmorhalsen (stadium II) vil det også bli fjernet lymfeknuter. Eggstokkene fjernes som regel samtidig, av to grunner: Det kvinnelige kjønnshormonet østrogen som produseres i eggstokkene, kan virke stimulerende på livmorkreft. I tillegg vil det i rundt 5 prosent av tilfellene være spredning til eggstokkene, av og til uten at dette kan sees på forhånd.

I noen få tilfeller med såkalt høyrisiko livmorkreft skal også omentet (et fettforkle foran tynntarmen inne i bukhulen) fjernes.

I de senere år har man utviklet en skånsom måte å fjerne lymfeknuter på, såkalt vaktpostlymfeknuteteknikk, når lymfeknutene ser normale ut før operasjonen. Dette betyr at man trygt kan nøye seg med å fjerne noen få lymfeknuter slik at faren for lymfødem reduseres betraktelig.

Etter operasjonen vil livmoren og de øvrige strukturer som er fjernet, bli undersøkt mikroskopisk. Dersom prøvesvaret viser at dette tilhører en lavrisikogruppe, vil det vanligvis ikke bli gitt mer behandling. Høyrisiko-gruppen vil tilbys etterfølgende (adjuvant) cellegiftbehandling.

Ved operasjon av stadium III-IV blir alt synlig svulstvev fjernet. Hvis man ikke anser det realistisk, vil man gi cellegiftbehandling (neoadjuvant) med etterfølgende kirurgi eller strålebehandling.

Cellegift og strålebehandling

Dersom operasjon av en eller annen grunn frarådes, gis strålebehandling eller cellegift i stedet.

Dersom kreftcellene er aggressive, eller svulsten har vokst mer enn halvveis inn i livmorveggen, tilhører man høyrisikogruppen. Det samme gjelder hvis sykdommen har spredt seg utenfor livmoren. Da er det vanlig å gi cellegift etter operasjonen. Det gjøres for å redusere risikoen for tilbakefall.

Viktig å vite om sepsis (blodforgiftning)

Kreftpasienter er spesielt utsatt for å utvikle sepsis, særlig ved cellegiftbehandling. Sepsis er en alvorlig infeksjon som kan gjøre pasienter svært syke. Det er derfor viktig å kjenne symptomene og vite hva man skal gjøre ved mistanke om sepsis (kreftforeningen.no).

Spredning eller tilbakefall

Ved et tilbakefall som er begrenset til bekkenet, vil det være aktuelt å gi strålebehandling. Tilbakefall utenfor bekkenet vil som oftest bli behandlet med cellegift. Hormonbehandling kan også være aktuelt.

På samme måte som østrogen kan ha en uheldig innvirkning på livmorkreft, kan det andre kvinnelige kjønnshormonet, progesteron, virke hemmende på kreftsykdommen. Progesteron gis som tabletter.

Kliniske studier

​​Kliniske studier, eller utprøvende behandling, er studier som utføres på mennesker for å undersøke virkningen av nye medisiner og behandlingsmetoder.

Etter behandling

Oppfølging etter avsluttet behandling blir ofte tilpasset den enkelte. Det er legen som har hatt ansvar for behandlingen på sykehuset som skal skissere et opplegg for oppfølging og kontroller i etterkant. Det er viktig å avklare hvor ofte pasienten skal inn til kontroll, hva kontrollen innebærer og hvor kontrollen skal gjøres.

Psykiske reaksjoner 

Livet endrer seg når kreft blir en del av det. Mange opplever uvisshet og bekymring. Kreftforeningen har samlet noen råd og forslag til teknikker som kanskje kan hjelpe.

Å være pårørende er utfordrende, og det er mange måter å reagere på. Her er noen råd spesielt til pårørende (kreftforeningen.no).

Hjelp, støtte og møteplasser 

Kreftkoordinator i kommunen har oversikt over tilbud i nærheten og kan hjelpe til med å tilrettelegge hverdagen for kreftsyke og pårørende.

Kreftforeningen har en rekke tilbud som kan være til hjelp, blant annet gratis rådgivning og rettshjelp, mulighet for økonomisk støtte samt møteplasser, arrangementer og kurs.

Rehabilitering

Rehabilitering skal gi pasienten mulighet til å komme tilbake til hverdagen så raskt som mulig – og hjelp til å håndtere endringer som følger av sykdommen og behandlingen. Det vil variere hva slags rehabilitering den enkelte trenger. Rehabiliteringsbehovet kan også endre seg etter hvor i sykdomsforløpet man er. Spør legen om råd.

Senskader

Flere opplever at livet endrer seg, mentalt så vel som fysisk, i forbindelse med kreftsykdom og behandling. Yteevne og energinivå kan bli redusert, og noen får senskader. De fleste vil ikke få alvorlige senskader, men mange vil oppleve noen plager.

Etter strålebehandling:

• tarmplager, diaré
• tørr og mindre elastisk skjede

Snakk med legen og få eventuelt en henvisning til ernæringsfysiolog for kostråd som reduserer diareplager.

For å forhindre plager med tørr og mindre elastisk skjede etter strålebehandling, kan du gjenoppta samleie eller lære å bruke glasstav. Snakk med legen din om disse plagene.

Også seksuallivet kan påvirkes ved kreftsykdom (kreftforeningen.no).

Mange kvinner kan føle at deres kvinnelighet er forsvunnet og de kan miste selvtillit og lysten til sex. Hvis den manglende lysten vedvarer, kan det være godt for både deg og partneren å snakke med en sexolog.

Ved operasjon fjernes livmor, eggstokker og av og til lymfeknuter i bekkenet. Disse organene er ikke livsviktige og man kan leve et bra liv uten dem, der også sex og samliv har en naturlig plass. Det kan ta tid til å venne seg til forandringene.

Hos kvinner som ikke har kommet i overgangsalderen, vil en operasjon bety at produksjonen av det kvinnelige hormonet østrogen opphører. Kroppen kommer i overgangsalderen. Dermed vil du kanskje oppleve å få plager med hetetokter, tørre og såre slimhinner i underlivet og humørsvingninger.

Dersom det er fjernet lymfeknuter i bekkenet i forbindelse med operasjon, kan du oppleve å få hevelse i ett eller begge beina. Hevelsen kalles lymfødem (kreftforeningen.no) og kan reduseres eller behandles av fysioterapeuter. 

Forebygging og risiko

Årsaken til kreftsykdom er vanligvis ukjent. Enkelte faktorer kan øke risikoen uten at vi kan påvirke dem. Du kan likevel ta noen valg som bidrar til å minske risikoen, selv om det ikke gir noen garanti mot å få kreft (kreftforeningen.no). 

Faktorer som kan gi økt risiko for livmorkreft

• Sen overgangsalder.
• Få eller ingen barnefødsler.
• Langvarig bruk av det kvinnelige kjønnshormonet østrogenkan øke risikoen. Moderne østrogenbehandling mot plager i overgangsalderen gis derfor i kombinasjon med hormonet progesteron, som motvirker østrogen og beskytter slimhinnen i livmoren mot kreftutvikling. Effekten av østrogenet for plager i forbindelse med overgangsalder er likevel god.
• Overvekt øker risikoen for kreft i livmoren. Det skyldes at fettvevet produserer og frigir østrogener. Hormonforstyrrelser er med på å øke risikoen for celledelinger og skader i livmorvevet, som senere kan føre til kreft.
• Tidligere strålebehandling mot underlivet.
• Arv. Arvelighet kan gi en økt risiko for å utvikle livmorkreft. Familier med arvelige kreftsykdommer kjennetegnes ved at sykdommen inntrer i relativt ung alder, og at flere familiemedlemmer, ofte over generasjoner, får samme kreftform.

Utbredelse og overlevelse

I 2023 fikk 759 kvinner livmorkreft i Norge. Kreft i livmoren må ikke forveksles med livmorhalskreft.

Risikoen for livmorkreft øker med alderen. Mange av kvinnene som rammes er over 50 år. Det var 63 kvinner som fikk livmorkreft før fylte 50 år i 2023. Hos mange oppdages sykdommen tidlig – det gir gode muligheter for å bli kreftfri.

Fem år etter at pasienten har fått diagnosen, er det nå 85,4 prosent av kvinnene som fortsatt lever. 

Dersom sykdommen oppdages før den har spredd seg (Stadium I), er det 98,7 prosent som lever etter fem år. Hvis sykdommen oppdages når den har spredd seg til andre organer (Stadium IV) er det 30 prosent som lever etter fem år.

Tallene er hentet fra Kreftregisteret, som samler inn data og utarbeider statistikk om kreftforekomsten i Norge.