Om hiv og aids
Hiv er et virus som medfører svekkelse av immunforsvaret slik at kroppen er mer mottakelig for infeksjoner og sykdom. Aids er diagnosen som brukes ved langtkommet hivinfeksjon med komplikasjoner.
- Oppsummering
- Slik smitter hiv
- Symptomer på hiv
- Når bør man teste seg?
- Hvordan stilles diagnosen?
- Behandling
- Forebyggende tiltak mot hivsmitte
- Å leve med hiv
Oppsummering
Det finnes foreløpig ingen helbredende behandling mot hiv (humant immunsviktvirus). Viruset kan føre til alvorlig sykdom og død, men med dagens behandling er leveutsiktene svært gode sammenlignet med tidligere.
Behandlingen består vanligvis av kombinasjoner av flere ulike virushemmende medikamenter. Med effektiv behandling, kan de fleste med hivinfeksjon leve et langt og godt liv med redusert risiko for alvorlige sykdomskomplikasjoner. Hivsmittede som er velbehandlet med antivirale medisiner vil ha svært lave eller ikke påvisbare virusmengder i blodet. Det har vist seg i praksis at velbehandlede ikke smitter sine seksualpartnere.
Slik smitter hiv
Hiv finnes i kroppsvæsker hos den som er smittet. De kroppsvæskene som inneholder nok virus til å overføre smitte er blod, sæd, skjedesekret og morsmelk. Andre kroppsvæsker (svette, tårer, spytt, urin) inneholder ubetydelig mengde virus, og kontakt med disse utgjør ingen smitterisiko.
Seksuell kontakt
Seksuell kontakt er den vanligste smittemåten. Over 90 prosent av smitte skjer ved seksuell kontakt. På verdensbasis er heteroseksuell smitte langt på vei det vanligste, mens i vestlige land har smitte blant menn som har sex med menn vært dominerende.
Viruset overføres ved at blod, sæd eller skjedesekret kommer i kontakt med slimhinner hos en annen person. Slimhinner finnes i skjeden, urinrøret, endetarmen, munnen og øynene. Smitte ved seksuell kontakt kan derfor skje ved vaginalt/analt samleie eller munnsex. Hiv smitter lettere fra mann til kvinne enn omvendt. Analt samleie regnes som mest risikofylt, og blant menn som har sex med menn, er den mottakende part, det vil si den personen som mottar sæd, mest utsatt. Å ha en annen seksuelt overførbar sykdom (klamydia, gonoré, herpes, syfilis eller andre sykdommer med sår eller skade på slimhinne) øker risikoen for overføring av hiv ved seksuell kontakt.
Smitte via blod
Hiv kan overføres ved blodoverføring, en risiko som nå praktisk talt er eliminert i Norge på grunn av testing av blodgivere og varmebehandling av en rekke blodprodukter. Hiv kan også i sjeldne tilfeller smitte ved direkte kontakt med blod i slimhinner, åpne sår eller ved stikkskader. Hiv kan spres blant personer som tar «stoff» med sprøyter ved deling av sprøyter, spisser eller annet brukerutstyr.
Fra mor til barn
Risikoen for overføring av smitte fra en ubehandlet mor til barn ved svangerskap, fødsel og amming er cirka 30 prosent. Denne risikoen kan reduseres til under 1 prosent ved antiviral behandling av den gravide og barnet de første ukene etter fødselen, samt ved at barnet ikke ammes.
Symptomer på hiv
Mange som er hivsmittet har få eller ingen symptomer på sykdom før det er gått flere år.
Cirka halvparten av de smittede vil 2–4 uker etter smittetidspunktet få en såkalt primærinfeksjon. Symptomene kan minne om influensa eller kyssesyke (mononukleose) med feber, sår hals og muskel- og leddsmerter. Noen får også utslett og forstørrede lymfeknuter.
Symptomene går gjerne over i løpet av 3 uker og den smittede føler seg helt frisk igjen. Virusmengden i blodet etter smitte vil gradvis avta i løpet av 4–6 måneder, for så å stabilisere seg på et visst nivå. Dette nivået er svært forskjellig fra person til person. Personer med stabil høy virusmengde, utvikler sykdom raskere enn personer med lavere virusmengde.
Symptomer på mer langt kommen hivsykdom kan være mange og være vanskelig å skille fra en rekke andre sykdommer.
Det alvorligste stadiet i sykdomsutviklingen kalles aids (ervervet immunsvikt syndrom) og oppdages ofte i forbindelse med utbrudd av en såkalt opportunistisk infeksjon. Hos en person med hivinfeksjon kan også første tegn på aids være langvarig feber eller diaré, betydelig og uforklarlig vekttap eller visse kreftformer.
Når bør man teste seg?
Pasienter vil normalt kunne bli tilbudt en hivtest ved uklare symptombilder og i forbindelse med utredning av en del sykdommer.
Hvis du ønsker en hivtest uten at legen foreslår det, bør du forklare hvorfor du ønsker en slik test, uansett tegn på hivsmitte eller ikke. Dette gjelder spesielt etter ubeskyttet sex med noen som kan være smittet, men også ved påvist annen seksuelt overførbar infeksjon.
Les mer om test og hurtigtest for hiv.
Hvordan stilles diagnosen?
Hivtestene som brukes i dag kan påvise smitte så tidlig som 1–2 uker etter at man har blitt smittet. Hvis det er gått mer enn 6 uker siden man kan ha utsatt seg for smitte, kan man i over 90 prosent av tilfellene stole på et negativt testresultat, det vil si at man ikke har hiv. Hvis man har vært i en høyrisikosituasjon, det vil si hatt ubeskyttet sex med en kjent hivsmittet som ikke er på behandling, bør man i tillegg ta en ny prøve etter 3 måneder.
Hurtigtester for hiv er i bruk ved enkelte klinikker. Selv om de hivtestene som brukes rutinemessig er meget pålitelige, kan disse av og til være falsk positive. En falsk positiv test betyr at testen slår ut på andre stoffer i blodet enn hiv. Alle prøver som gir positivt utslag i den første hivtesten vil derfor bli undersøkt med en annen test, Western Blot, som gir en endelig bekreftelse på at testen er positiv. Som en ekstra sikkerhet tas en ny blodprøve for å utelukke at det ikke har skjedd en forbytting av prøveglassene.
En positiv hivtest forteller at en person er smittet med hiv, men den gir ingen opplysninger om når eller hvordan personen er smittet. Testen kan heller ikke si noe om hvor langt sykdommen er kommet.
Behandling
Alle pasienter med nyoppdaget hivinfeksjon skal så snart som mulig henvises til infeksjonsmedisiner. Antiviral behandling er vist å redusere risikoen for alvorlig kompliserende sykdom eller død selv ved høye CD4-tall. Det anbefales derfor å starte behandling så tidlig som mulig, uavhengig av CD4-tall, dels av hensyn til den smittedes egen helse, dels for å hindre videre smitteoverføring.
Forebyggende tiltak mot hivsmitte
Kondom
Den viktigste smittemåten er ved seksuell kontakt, der en av partene er smittet. Det viktigste forebyggende tiltaket er derfor bruk av kondom ved vaginalt og analt samleie og ved munnsex. Hiv smitter svært sjeldent ved munnsex, men dagens situasjon med forekomst av andre seksuelt overførbare infeksjoner som gonoré og syfilis tilsier at kondom bør benyttes ved munnsex blant utsatte grupper for hiv.
Sprøyter og blodsøl
Rent brukerutstyr må benyttes av alle som setter stoff med sprøyter, og det skal aldri deles med andre. Ved fjerning av blodsøl brukes vanlig husholdningsklor.
PEP
Forebyggende behandling etter at man har vært utsatt for smitte er tilgjengelig og kalles PEP. Dersom man har vært utsatt for risiko for hivsmitte, kan denne risikoen reduseres ved umiddelbart å starte behandling med virusmedisiner mot hiv. Behandlingen varer normalt i fire uker.
PEP kan benyttes når andre forebyggende tiltak har sviktet eller ved uventet hendelse, som ved en kondomsprekk. PEP bør igangsettes så snart som mulig dersom det er indikasjon for slik behandling – helst innen 4 timer og senest innen 72 timer etter at risikosituasjonen fant sted. Det er derfor viktig å ta kontakt med lege/legevakt umiddelbart dersom man ønsker PEP.
PrEP
Studier har vist at medisin som brukes i behandlingen av hivpositive også kan forbygge hivsmitte dersom man tar medisinen før en mulig smittesituasjon oppstår. Dette kalles preeksponeringsprofylakse (PrEP). PrEP har de senere årene gjennom flere studier vist seg å gi god beskyttelse mot overføring av hivsmitte. PrEP gir ikke 100 prosent garanti mot hivsmitte og ingen beskyttelse mot andre seksuelt overførbare infeksjoner, og må derfor anses som et supplement til andre forebyggende tiltak (konsistent bruk av kondom, hyppig testaktivitet og behandling av seksuelt overførbare infeksjoner).
PrEP anbefales derfor brukt i tillegg til kondom, jevnlig testing og behandling av seksuelt overførbare infeksjoner. PrEP kan brukes på to måter, enten tas tabletter hver dag (kontinuerlig) eller tablettene tas ved behov (intermitterende).
For å bli vurdert til å starte bruk av PrEP skal man være hivnegativ og ha høy risiko for å bli smittet. I praksis betyr dette at tilbudet hovedsakelig er aktuelt for menn som har sex med menn og transpersoner som har hatt ubeskyttet analt samleie med flere partnere siste 12 måneder og der det er stor sannsynlighet for gjentakelse. Seksuelt overførbar infeksjon eller behov for PEP siste 12 måneder, sex under ruspåvirkning, minoritetsbakgrunn og/eller sex med menn eller transpersoner i utlandet, styrker anbefalingen om bruk av PrEP.
PrEP er tilgjengelig ved poliklinikker for seksuelt overførte infeksjoner og infeksjonsmedisinske avdelinger rundt om i landet. Fastlegen kan henvise til vurdering dersom man ønsker PrEP.
Vaksine
Utvikling av en effektiv, forebyggende vaksine har pågått i mange år og en rekke vaksiner er under utprøvning. Hittil har man ikke lykkes å lage en vaksine med smitteforebyggende effekt.
Hivsituasjonen i Norge
Etter å ha vært svært stabil under 1990–tallet, økte antall påviste hivtilfeller på begynnelsen av 2000–tallet. Dette skyldtes i all hovedsak flere hivpositive innvandrere som er smittet i sitt tidligere hjemland før ankomst til Norge samt en betydelig økning av smitte blant menn som har sex med menn. Fra 2015 har det vært en nedgang i meldte tilfeller hos menn som har sex med menn, som trolig skyldes effekten av flere tiltak som økt testaktivitet, rask igangsatt behandling og tilgang til forebyggende behandling (PrEP). Meldte tilfeller blant nyankomne asylsøkere har også falt de siste årene, særlig under pandemien i 2020 og 2021, noe som skyldes nedgang i antall asylsøkere. Krigen i Ukraina har medført en stor flyktningestrøm. Det ble påvist om lag 100 hivpositive blant disse i 2022, hvorav de fleste var kjent hivpositive fra hjemlandet og på behandling.
Innvandrere utgjør om lag to tredeler av dem som har fått påvist hivinfeksjon i Norge de siste 10 årene. De fleste kommer fra konfliktområder i det sentrale og østlige Afrika, samt fra Sørøst-Asia. Heteroseksuell smittespredning blant personer som er bosatt i Norge er fortsatt forholdsvis sjeldent. De fleste i denne gruppen er menn som smittes i utlandet, spesielt i Thailand. Det skjer lite nysmitte blant personer som tar stoff med sprøyter i Norge.
Per slutten av 2022 er det diagnostisert totalt 7125 hivpositive i Norge (4785 menn og 2340 kvinner). Det er beregnet at det i 2022 lever om lag 4800 personer med hiv i Norge.
Hivsituasjonen globalt
Hivinfeksjon er påvist i alle land i verden. UNAIDS anslår at det ved utgangen av 2021 var cirka 38 millioner mennesker som lever med hivinfeksjon. Cirka 26 millioner av disse har tilgang til antiviral behandling. Siden starten av epidemien anslås det at cirka 78 millioner mennesker er blitt smittet med hiv og cirka 35 millioner mennesker har dødd av aidsrelaterte sykdommer (2021).
Å leve med hiv
Leve med hiv
Å få en hivdiagnose kan oppleves som et sjokk, og mange bruker tid å forstå hva diagnosen vil bety for livet videre. Les om hva du kan gjøre for å leve godt med hivviruset.
HivNorge
HivNorge er ein partipolitisk og religiøst uavhengig nasjonal interesseorganisasjon for mennesker som lev med hiv, pårørande og andre det har følgjer for eller som er opptatt av hiv.
Aksept
Eit ope hus og ressurssenter for dei som har HIV eller er pårørande.
Olafiaklinikken
Senter for rådgiving, undersøking og behandling av seksuelt overførte infeksjonar ved Oslo universitetssjukehus.
Folkehelseinstituttet. Hivinfeksjon/Aids - veileder for helsepersonell. Oslo: 2019 [hentet 2019-02-25]. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/nettpub/smittevernveilederen/sykdommer-a-a/hivinfeksjonaids---veileder-for-hel/